Sida:Danska och norska läsestycken.djvu/123

Från Wikisource, det fria biblioteket.
Den här sidan har inte korrekturlästs

St. St. Blicher: JTransm ruinen (Jydsk, fra Rnndereegnen). 111

frntt Kjeppev i £)jljluf; men 31 fit ett faaftoe Sfnt en „futter!" ®e bettyer faa møj fom „©(etten ffat (nntamm ©æ!" ©aa fpuer 91 tøo Sffilmejfter — for fjan fu praat mte bem — fyma be lua bi føe: „©i fiev," fø Ijait, „bi mt bragge ben rebe Kjof af 3er, aa gi Sfer ett btaa ifteben." SEJ?ett be t>tø)» inbba Søføit.

©en føtjft ©aang toi !ant fammett, ba mav 9f aa ae 9la8f a id o Sej 931rcttfere. fam te en fcette fint ©fole; bæ fam trcj a bi Ijæ frno fiaat imøeb mce idoø. „|jmem bær!" fø 31. „Siftaua!" fe bi. „fcelbhroto!" fø «. „©affaritommcbjø!" fø bi. „®c æ miSfen Søton!" fø 31; „eebb 3 ett fcæjr $etbt= rotDet, faa ffaf S fø£ ittæj te ©fabrcneit!" Sien faa brom ben jemt fjauS ©attt, aa rej ti mi Slammevaat. 3C tøffe« retjte nof, Ijait faft moø (Sngle; men ©fam ffoc Ijam, Ijait mint ett rnæ et, for Ijan ga 9? a Stim« et ©fait), te fjan fittj om ^^cc|ften, „§iiia!" fø 9(, „ftoev ©o Stta« 9iaef, faa ffat ©ætten rcgiæ ©æ!" aa mce be famm fyoeg 9t Ijam ømer l^aitfi 9?aff, te Ijan buuft en Sagfcrve. ©a bi antte 2:0)0 foe be, faa begljitt bi aa futter aa faffer, aa rent in pc mce, font bi bit riett l;a tro ja mæ nier. 90?eit 3( foe: „©itaf ©anff, 3 lijbff £umt!" aa faa flom 91 ben jeim ømv IjauS I)ømr Strm, aa ben aaljn ømr fyattS Denftcv, aa faa tom 91 bem te iJaaug, aa føer bem te ©fabrottett, SØfen SJlifmejfleveit 5a beit bctte 9)?attb ta fæ, 110 tua ui ufølfete, faa be toa granSmænb. ©itjit fært I;ait mcS, ui ffu fej: „©vagoMt banttoa," ©e faajlobb bi; faa bejl bi, ui tøa ©anffere.

Kjeppe i Hjul; men jeg kunde ikke forstaae Andet end „Futter!" (foadre!) Det betyder saa meget som: „Djævlen skal annamme dig!" Saa spurgte jeg vor Ritmester (ry 11 - miistare) — far han kunde prate med dem—. hvad det var de sagde; „do siger", sagde han, „de vil drage den rode Kjole af Jer og give Jer en blaa istedca." Men det blev endda Logn. — Den forste Gang vi kom sammen, da var jeg og Ras Rask af vor ISy Blttnkere (Fr. riclaireur, blank are). Vi kom til en 6 i 11 e JT er n (1 i t on s mul a) Skov; der kom tre af de her smaa Karle imode med os. „Hvom der?" sagde jeg. „Kiklava!" (qvi-o s fc-qvi-la - va?) sagde de. „Fettraab!" sagde jeg. „Sakknmommedjo!" (sacren om-de ■ di en !) sagde de. „Det er, min Sand, I.ogn !" sagde jeg; „veed 1 ikke bedre Foltraahet, saa skal S folge med tillCsqvadronen!" Men san drog den ene hans Sabel og red lige paa min Kammerat. Jeg tykkes rigtig {eg, redeligt) nok, han kaldte os Engle (Anglais); men Skam slna ham, ban meento ikke Jned det, for han gav Rasmus et Slag, at han faldt af Hesten. „Hvad!" sagde jog, „slnaer dn Ras Rask, saa stal Djrevlen regjore dig!" og med det Samme hug jeg ham over hans Nakke, nt han slog en Kolbytte (slag en kullerb^tta: tnfebc eg. støtte, SSagfurfc korgfliUndt bakstvcko pa en vagn). Da do andre To saae det, sna begyndte de at „fudre" og „sakre" og rendte ind paa mig, som de vilde reent Jinve trandt mig ned. Men jeg sagde; „snak Dansk, I tydske Hunde!" og saa slog jeg den Ene over Jians limre Arm og den Anden over hnns venstre, og saa tog jeg dem til Fange og forte dem til Esqvadronon. Men Ritmesteren bad bpn bitte (a: fan) tage sig, nu var vi ulykkelige, for det var Franskmand.

Siden lierte han os, vi skulde sige: „Dragon danoa" (D anois). Det forstod de; saa vidste de, vi var Danskere. — Engang indtog vi en Stad, der hed Ratzeborg. Gud bevar os.