Sida:Svenska scenen 02-1918.pdf/4

Från Wikisource, det fria biblioteket.
Den här sidan har korrekturlästs



SVENSKA SCENEN

MÄRKLIGARE NYHETER PÅ KRISTIANIAS TEATRAR.

BREF TILL SVENSKA SCENEN.
AGNES MOWINCHEL VID CENTRALTEATRET;
INGOLF SCHANCHE VID NATIONALTEATRET.
Kristiania i dec. 1917.

NATIONALTEATRETS höstsæsong begyndte ikke lovende. Dets förste premiere var opförelsen av Wiers-Jensens skuespil Saul. Stykket var en religiös folkekomedie, en ganske god, litt anstrængt bearbeidelse av bibelns beretning. Desværre opfattet teatret det som den store tragedie og spilte det höitidelig og pompöst, hvorved stykket kom til at virke mere som glansbillede end nödvendig. Eide var en kraftig Saul og Ingolf Schanche havde skapt en eiendommelig skikkelse av Jonathans rolle, over hans spil var der stil. Efter at ha opfört “Saul“ havde teatret det besynderlige infald at spille Hjalmar Borgströms efterlatte arbeide Prövens dag. Det er et tomt og sentimentalt publikumstykke, og Nationalteatrets forestilling var ganske middelmaadig.

Det blev CENTRALTEATRET som kom til at by paa höstens förstekunstnerisk vaerdifulde forestilling. Teatret indledet den række forestillinger norske teatre har git til aere for Gunnar Heibergs 60-aarige födselsdag ved at opföre hans skuespil Kong Midas. Stykket var engang et forargelsens skuespil, en generation saa i det först og fremst en slags politisk-moralisk tendensstykke og i skildringen av hovedpersonen, sandhetshykleren, Redaktör Ramseth, et angrep paa Björnson. Dette stykke har tiden utvisket, redaktör Ramseth er ikke længere dets hovedfigur, han er blit en maske, en skygge. Til gjengjæld har vi faat et nyt og mærkeligere skuespil om illusioner og hykleri og kjærlighet. I dette skuespil er Anna Hjelm hovedpersonen, hun hvis lykke er saa dyp og sandfaerdig — og farlig fordi der er illusion i den. Centralteatrets opförelse var helt igjennem god. Stykket, som har en tilböielighet til at falde fra hverandre i virkningsfulde enkeltscener, var stemt ypperlig sammen til en helhet ved Heibergs instruktion. Ved denne instruktion faar ingen enkelt lov til at beherske scenen, alle tjener helhetsvirkningen. Ramseths rolle blev spillet av Stub Wiberg som gjest. Han spillet rollen paa trods av al tidligere opfatning, her var intet spor igjen av nogen kjendt model. Stub Wiberg spillet Ramseth som en vestlandsk seminarist, som har klatret sig opover i samfundet i kraft av sin gemene sandhetsgave. Han eiet ingen forsonende egenskap, men et raat og umættelig livsbegjær og samtidig en vaagnende angst for den fremrykkende ålder. Stub Wibergs fremstilling var interessant og ny, men kunde ikke helt forklare Ramseths magt over Anna Hjelm. I denne rolle viste fru Agnes Mowinchel igjen sit storlinjede og betydelige talent, hun spillet med den störste hengivelse og med naturlig stigning mot den store vanvidsscene.

Centralteatrets Heibergforestilling blev efterfulgt av Nationalteatrets opförelse av Balkonen og Kjærlighedens tragedie. Av disse to forestillinger virket Balkonen sterkest, skjönt opförelsen var långt fra at være fuldkommen. Balkonen er flammende, skjælvende lyrik, det er intet virkelighetsdrama om mennesker, men et digt, hvori stemningen er drevet til den yderste yderlighet, et digt om sanser og skjönhet og ödelæggelse og om sindets ensomhet. Ved opförelsen gik litt av den skjönne lyrik tapt. Scenen virket for stor, noget av intensiteten blev borte i det öde rum. Men fremforalt magtet ikke frk. Gerd Egede Nissen Julies rolle. Frk. Egede Nissen saa nydelig ut, men det var ikke blod nok i hendes elskov, istedetfor lidenskap gav hun hysteri. Paa den maate blev skuespillet like meget et drama om Abel, den unge sværmer og idealist, som i Ingolf Schanche havde fundet den ypperligste fremstiller. Schanche reddet Abel fra at virke blodlös, gjennem alle teorier og ord ga han mennesket. Og han ga den sidste akts skjönne ord en melankoliens dybde, en mild og fjern resignation som fyldte dem med en stille visdom långt borte fra. Den seirende elsker, Antonio, som virker som en toreador fra en opera, spilte Egil Eide med en personlighetens styrke som reddet rollen fra at virke hel tom.

Balkonen gir det lyrisk-erotiske utbrudd, Kjærlighedens tragedie reflektionerne om kjærlighetens væsen. Det sidste skuespil lider av for megen teori om elskov. De to förste akter er ypperlige, tredie akt virker ogsaa sterkt i sit voldsomme utbrudd, men sidste akt er bare en teoretisk konsekvens av de foregaaende, intet skuespil om mennesker. Den virket lang og trættende ved opförelsen.

Sundbergs Damfrisering Hamngatan 5 A, Stockholm
————— Rekommenderas. Specialité: Finare Damhårarbeten. —————

16