Den här sidan har inte korrekturlästs
532
1. Þa — Þing.
Þangbrækka (þengbrækka), f. skog: silva. bæra skiold ivir þ., d. ä. infalla (egentl. genom skogen) i riket med väpnad hand: armata mann (per terminalem silvam) in regnum invadere. I. O. 4; II. O. 1: 8; Add. 5: pr, ubi cod. G. pro -ku habet thængbrinku. H. v. orta est a poëtica circumlocutione, qua veteres appellarunt arbores v. silvas þang bræcku (non þangbrecku, ut refert Ih.) v. iordar, backens eller jor- dens tång: algam clivi v. terrae (vide vidar heite, in Edda Island. ed. a P. J. Resenio, Havn. 1665.), quae duo vocabula, þang et bræcku, demum in unum sunt conflata. Non igitur h. v. denotat litus maris, ut crediderunt Stj., Locc. et Ver., nec pontem litoralem, ut in Lex. Iur. statuit Locc.
